This slideshow requires JavaScript.


Etter å ha landet i Dar Es Salam, meldt bagasje savnet (se egen post om dette) 6 timer i bil, hvorav 3 på humpete landevei, en liten båttur over elven, så var vi endelig fremme på Selous Wilderness Camp. En liten oase, langt, langt inne i den Tanzanianske (?) villmarken. Campen består av kun 7 “telt” (store romslige hytter nærmest, med utedusj og veranda), en bar/sitteområde og basseng. Her storkoste vi oss i 3 dager og nærmere naturen kommer du ikke.

Vi sovnet til lyden av gryntende flodhester i elven rett på nedsiden. Om morgenen våknet vi av det utroligste fuglekvitter påspedd raslingen fra apekatter i trærne rundt. Vi måtte riktignok bære over med de største tusenben jeg har sett i mitt liv kravlende over alt — i tillegg til utallige flyvende insekter store som hus. Men det gjorde liksom ikke så mye. Det var vi som var på besøk i deres verden og ikke omvendt.
Når vi i tillegg fikk fantastisk mat, 2 retters lunch og 3 retter til middag servert på hvitdukede bord plassert forskjellige utsiktssteder langs elven, mat som smaker og ser ut som en 4-5 stjerners restaurant, kunne vi ikke annet enn å lene oss tilbake og være takknemlig over hvor priveligerte vi er.
Og om ikke dette er nok i seg selv, så kom selve aktivitetene i tillegg. På heldagssafarien fikk vi oppleve haugevis med sjiraffer, impalaer, zebraer, gnu, villhund (veldig sjeldent fikk vi høre) og ikke minst en stor flokk med løver druntende under et tre. Vi var så nær løvene at selv bildet med iPhonen fungerte fint (mao de var bare 3-5 meter fra oss). På morgensafarien så vi i tillegg en stor flokk bøffeler. Og i en natur som er like frodig og vill som den er vakker. Det siste nok som et naturlig resultat av det første.
Vi hadde også en tur til nærmeste landsby og fikk både se og høre hvordan de levde der. Kontrasten mellom våre boforhold ble stor når vi fikk se hvordan de sover på siv-madrasser på sandgulv i jordhyttene sine. Vi ble guidet rundt, ikke uten ubehag for egen del etter noen år i “bistandsbransjen”, men jeg vet nesten ikke hvem som glodde mest på hvem. Dame med så lyst kort hår, i shorts og med stor tattovering (noe de ikke hadde sett før eller visste hva var) skapte like mye stirrende blikk, latter og spørsmål som andre veien. Så det ble en liten trøst i det hele.
Siste morgenen hadde vi en “walking-safari” med en av få gjenværende bushmenn som lærte oss alt fra å lese dyrespor til hvilke planter som hjalp mot hvilke plager.
Vi avsluttet oppholdet med å få oppleve en skikkelig slosskamp mellom 2 rivaliserende flodhester. Det endte med så mye bilder at jeg nesten gruer meg til å begynne å velge vekk…

Over og ut, nå bærer det over til 6 dager på Zanzibar (hvor jeg forhåpentligvis kommer online og får postet det jeg har skrevet)