This slideshow requires JavaScript.


Vi ankom Stone Town på Zanzibar ganske sent på ettermiddagen idet solen gikk ned, ganske slitne etter en veldig varm tur over med båten. Aircondition er et relativt begrep her nede. Fortsatt litt småamper etter å ha kranglet med noen “porters” om bæring av bagasje (hvilket var umulig å unngå de 10 meterne bort til båten) og den svimlende sum de skulle ha for jobben.
Det er ikke mye penger for oss, men jeg HATER å bli lurt.

Men amperheten forsvant fort på turen fra kaia og til hotellet vårt i gamlebyen.
Byen yret av liv i skumringen, og det var den ene vakre, men falleferdige bygningen etter den andre. Litt som jeg innbiller meg Havanna på Cuba er, uten å ha vært der. Bare at byen er sterkt preget av å ha vært styrt av diverse arabiske Sultaner opp gjennom tidene. Det var ikke bare synlig på arkitektur og utsmykning, men også i forhold til religion. 95 % av innbyggerne her er muslimer.
Og vi fikk oppleve litt av denne historien på Swahili House, hotellet vårt, som tidligere har vært bosted for noen av disse Sultanene. Bildene her er tatt fra hotellet. “Tusen og en natt” stemning ble ytterligere forsterket under middagen på takterrassen med summingen av minaretene som kalte til kvelsbønn.
Etter en god natt i den nydelige utskjærte himmelsengen i Sultan Suiten, var vi friske og opplagte for en guider tur rundt i byen. Med godt tildekkede skuldre og lange bukser svettet vi oss gjennom formiddagen. Det er politisk korrekt å respektere et lands religion og skikker, men jeg klarte likevel ikke å irritere meg over det. Det gjelder jo også for menn, men hele den islamske kulturen (ikke nødvendigvis religionen) fremprovoserer feministen i meg og jeg kjenner en barnslig lyst til å løpe gjennom gatene i trang kort solkjole (som jeg ikke har med meg engang), le høyt og ta ordentlig plass som kontrast til de mørkt tildekkede spøkkelsesskyggene av noen kvinner som smyger seg stille rundt i gatene.
Ikke at noen hadde tjent noe på det…
Ja, hvor var vi? Jo, guidingen. Tross guidens hang til å briefe med årstall, minst 2-3 i hver setning som gikk oss hus forbi, var det interresante 2 timer med spennende historie om Zanzibars og ikke minst Stone Towns viktige rolle som handelssentrum mellom øst og vest. Litt som Penang i Malaysia var på samme tid på andre siden (kan anbefales det også). Men det var slavemarkedet og forholdene de levde under som var det som gjorde mest inntrykk. Ubehagelig å tenke på hvor mye faenskap “den hvite mann” har gjort opp gjennom tidene. Og tankene går til avskaffelsen av Apartheid i Sør Afrika og hele forsoningsprosessen i etterkant. Lurer på om bitterhet og hat kan ligge lagret i genene på noe vis…eller om det er nok å høre forfedrenes historie. Da blir vel egentlig luringen av hvite, rike turister for noen ekstra dollar som barnemat å regne…
Over til noe helt annet: dørene, de vakre utskjærte dørene som byen er så kjent for, og som er på selv de mest falleferdige bygningene, tar helt pusten fra en. Det var nære på at ikke en av de ble bestilt som bord og skippet hjem til Gamlebyen i Oslo (glemte å bilder m iPhonen av de, kun m speilrefleks, så det må jeg legge ut når jeg kommer hjem). Men fornuften tok overhånd, eller skepsissen til å noen gang få se noe til en av de antikke dørene trygt plassert i leiligheten etter at dollarene er betalt, satte en stopper for innredningsplanene.
Så oppsummert kom jeg tomhendt, men rik på opplevelser og inntrykk fra besøket i en styggvakker by som forståelig nok er på UNESCOs verdensarvs-liste.