Kl. 04.40 ble vi hentet på lodgen vår i dag morges. Det var nå vi skulle på ballongsafari. Etter en times kjøretur var vi fremme ved avreisestedet og det var så vidt begynt å lysne.
Vel fremme fikk vi litt instruksjoner om hvordan alt skulle foregå, så var det avgårde med oss. I en time, som er den raskeste timen jeg noensinne har opplevd, svevde vi stille og rolig over savannene. Under oss så vi hvordan elven buktet seg gjennom lanskapet, elefanter som koste seg m frokosten, flodhester på tur, og en og annen løve. Migrasjonen foregår nå lenger sør, ved Ndoto, så når du ser de enorme slettene dyrene har til rådighet, føles det faktisk ut som man skal ha ganske flaks å treffe på de.

Etter landing fikk vi spørsmål om vi ville se løver eller cheeta. Ja takk, begge deler! Vi kjørte bort til stedet hvor det var observert 2 jaktende cheetaher og fulgt i etter den ene av dem da de splittet seg.
Rett ved lå den ene store hannløven og voktet over bytter sitt, en nedfelt gravid bøffel. Og han nektet å flytte så mye på seg, så vi kom urolig tett innpå han, i perioder kun 2-3 meter. En vanvittig vakker hannløve som beveget nok på seg til at vi fikk noen fantastiske bilder (kommer).
Etter både ballongferd og møtene med de enormt mektige kattedyrene i etterkant, var adrenalinet på høygir.
Det hele ble toppet med en god mengde champagne og en herlig frokost som ble servert på et lindekket langbord under et askasia tre. For en start på dagen, for en overveldende opplevelse!
Men her var det ingen tid til å dvele for lenge, vi måtte komme oss avgårde på den 5 timer lange, humpete veien til Ngorongoro, slik at vi rakk noen timer der før parken stengte for kvelden. Så i full fart føyk vi gjennom Serengeti, forbi Ndutu-området hvor migrasjonen var i ferd med å avta, men fremdeles var store flokker med gnu, sebra og bøfler, og stoppet kun én gang, ganske brått. Plutselig satt det en cheetah rett ved veikanten. Og ikke stakk den av da vi rygget tilbake for å komme nærmere. Utrolig vakkert proposjonert, bygd for fart.
Da vi nærmet oss Ngorongoro, kjørte videre forbi flere Maasailandsbyer, og rundt omkring gresset flokker med geiter og esler som små maasai-gutter ned i 6-7 års alderen gikk og gjetet over. Maasaiene har gresse-rettigheter i Ngorongoro-krateret og området rundt, og er et fargerikt innslag i kratermiljøet. Krateret er en av verdens største med sine 20 km i diameter. Den frodige regnskogen i den bratte åskammen ned til krateret sørger for at det alltid er vann her, derfor blir det også en naturlig samling av store mengder dyr her til enhver tid på et lite område. Vi var så heldige få øye på noen av de svarte nesehornene – hele 4 stk. samlet på et sted. Men ellers opplevde vi ikke ikke at krateret hadde noe nytt å by på, bortsett fra mange biler, nesten tamme sebraer og gnu.
Men det er et vakkert område så det var en fin avslutning på en fantastisk dag!

Da var det bare å ta fatt på turen inn til Lodgen. Trodde vi.

Men neida. Vi er jo i Afrika. Det var ikke penger på kortet sjåføren skulle bruke til å betale oss inn i parken. Etter en halv time med mye frem og tilbake begynte Kabbe å miste tålmodigheten (det var tross alt stekende sol, 30 grader, og jeg hadde ikke spist på 8 timer) og foreslo å bruke mitt kort til å betale. Men det gikk sef. ikke. Man må ha et helt spesielt kort til dette nå. 1,5 time tok det før vi fikk en midlertidig tillatelse til å kjøre inn til lodgen vår. Puh. Så da kjørte vi, og kjørte vi, over den ene sletten etter den andre humpet vi oss forbi store mengder med sebraer, bøfler og impalaer. I solnedgangen og etter 2,5 time inn i ingenmannsland var vi fremme på Mbalageti, ganske slitne etter en lang reisedag. Og hvilket sted å komme til….

Mbalageti ligger på en liten høyde midt på de uendelige slettene i Serengeti, ca en time fra “hovedveien” gjennom parken. Hele stedet ligger bygget rundt høyden og både restaurant, bassengområdet og luksusteltene som vi bodde i, har utsikt utover dette grønne vakre sletteområdet. Jeg kunne sittet i timesvis å bare sett utover det vakre landskapet, tittet etter dyr og funnet roen. Kunne bare ønske vi hadde lagt inn litt mer tid til akkurat det. Bare være. For her er det godt å være. Omgitt av den praktfulle naturen, dyrene og i et lekkert afrikansk-rustikk preg med tanzanianske antikviteteter. Og med personale som står på pinne for deg for den minste ting. I tillegg helt fantastisk mat m 3 retters lunch og 4 retters middag – og mye godt å velge mellom. Dette stedet vil definetivt komme inn på listen over overnattingsteder det er verd å reise til bare for å oppleve.

Men vi er jo midt i safariland, og det var heller ingen nedtur. Vi fikk ikke sett elefanter i Selous, men det fikk vi til gangs nå. To ganger på en dag havnet vi midt elefantflokken som krysset veien. Vi var så nær at et par av elefantene kom mot bilen, viftende med ørene og var bare 5-6 meter unna. Jeg ble faktisk litt nervøs av å ha de mektige dyrene så nær. Ellers så vi store mengder sebraer, bøfler, apekatter og bavianer i tillegg til løver, hyener, villsvin, mongoose (marekatt familien) serval (stor villkatt) og cheetah. Den beste safari opplevelsene har du på denne årstiden tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen. Noe som gjør at du i tillegg får med deg de vakreste sol opp- og nedganger.

Så vi er godt fornøyde når vi nå legger oss før vi tar fatt på aller siste safaridag .

NB! De fleste bildene har jeg tatt m speilreflekskameraet mitt, så jeg skal legge inn bedre og flere bilder når jeg kommer hjem.

Men amperheten forsvant fort på turen fra kaia og til hotellet vårt i gamlebyen.
Byen yret av liv i skumringen, og det var den ene vakre, men falleferdige bygningen etter den andre. Litt som jeg innbiller meg Havanna på Cuba er, uten å ha vært der. Bare at byen er sterkt preget av å ha vært styrt av diverse arabiske Sultaner opp gjennom tidene. Det var ikke bare synlig på arkitektur og utsmykning, men også i forhold til religion. 95 % av innbyggerne her er muslimer.
Og vi fikk oppleve litt av denne historien på Swahili House, hotellet vårt, som tidligere har vært bosted for noen av disse Sultanene. Bildene her er tatt fra hotellet. “Tusen og en natt” stemning ble ytterligere forsterket under middagen på takterrassen med summingen av minaretene som kalte til kvelsbønn.
Etter en god natt i den nydelige utskjærte himmelsengen i Sultan Suiten, var vi friske og opplagte for en guider tur rundt i byen. Med godt tildekkede skuldre og lange bukser svettet vi oss gjennom formiddagen. Det er politisk korrekt å respektere et lands religion og skikker, men jeg klarte likevel ikke å irritere meg over det. Det gjelder jo også for menn, men hele den islamske kulturen (ikke nødvendigvis religionen) fremprovoserer feministen i meg og jeg kjenner en barnslig lyst til å løpe gjennom gatene i trang kort solkjole (som jeg ikke har med meg engang), le høyt og ta ordentlig plass som kontrast til de mørkt tildekkede spøkkelsesskyggene av noen kvinner som smyger seg stille rundt i gatene.
Ikke at noen hadde tjent noe på det…
Ja, hvor var vi? Jo, guidingen. Tross guidens hang til å briefe med årstall, minst 2-3 i hver setning som gikk oss hus forbi, var det interresante 2 timer med spennende historie om Zanzibars og ikke minst Stone Towns viktige rolle som handelssentrum mellom øst og vest. Litt som Penang i Malaysia var på samme tid på andre siden (kan anbefales det også). Men det var slavemarkedet og forholdene de levde under som var det som gjorde mest inntrykk. Ubehagelig å tenke på hvor mye faenskap “den hvite mann” har gjort opp gjennom tidene. Og tankene går til avskaffelsen av Apartheid i Sør Afrika og hele forsoningsprosessen i etterkant. Lurer på om bitterhet og hat kan ligge lagret i genene på noe vis…eller om det er nok å høre forfedrenes historie. Da blir vel egentlig luringen av hvite, rike turister for noen ekstra dollar som barnemat å regne…
Over til noe helt annet: dørene, de vakre utskjærte dørene som byen er så kjent for, og som er på selv de mest falleferdige bygningene, tar helt pusten fra en. Det var nære på at ikke en av de ble bestilt som bord og skippet hjem til Gamlebyen i Oslo (glemte å bilder m iPhonen av de, kun m speilrefleks, så det må jeg legge ut når jeg kommer hjem). Men fornuften tok overhånd, eller skepsissen til å noen gang få se noe til en av de antikke dørene trygt plassert i leiligheten etter at dollarene er betalt, satte en stopper for innredningsplanene.
Så oppsummert kom jeg tomhendt, men rik på opplevelser og inntrykk fra besøket i en styggvakker by som forståelig nok er på UNESCOs verdensarvs-liste.

Vi sovnet til lyden av gryntende flodhester i elven rett på nedsiden. Om morgenen våknet vi av det utroligste fuglekvitter påspedd raslingen fra apekatter i trærne rundt. Vi måtte riktignok bære over med de største tusenben jeg har sett i mitt liv kravlende over alt — i tillegg til utallige flyvende insekter store som hus. Men det gjorde liksom ikke så mye. Det var vi som var på besøk i deres verden og ikke omvendt.
Når vi i tillegg fikk fantastisk mat, 2 retters lunch og 3 retter til middag servert på hvitdukede bord plassert forskjellige utsiktssteder langs elven, mat som smaker og ser ut som en 4-5 stjerners restaurant, kunne vi ikke annet enn å lene oss tilbake og være takknemlig over hvor priveligerte vi er.
Og om ikke dette er nok i seg selv, så kom selve aktivitetene i tillegg. På heldagssafarien fikk vi oppleve haugevis med sjiraffer, impalaer, zebraer, gnu, villhund (veldig sjeldent fikk vi høre) og ikke minst en stor flokk med løver druntende under et tre. Vi var så nær løvene at selv bildet med iPhonen fungerte fint (mao de var bare 3-5 meter fra oss). På morgensafarien så vi i tillegg en stor flokk bøffeler. Og i en natur som er like frodig og vill som den er vakker. Det siste nok som et naturlig resultat av det første.
Vi hadde også en tur til nærmeste landsby og fikk både se og høre hvordan de levde der. Kontrasten mellom våre boforhold ble stor når vi fikk se hvordan de sover på siv-madrasser på sandgulv i jordhyttene sine. Vi ble guidet rundt, ikke uten ubehag for egen del etter noen år i “bistandsbransjen”, men jeg vet nesten ikke hvem som glodde mest på hvem. Dame med så lyst kort hår, i shorts og med stor tattovering (noe de ikke hadde sett før eller visste hva var) skapte like mye stirrende blikk, latter og spørsmål som andre veien. Så det ble en liten trøst i det hele.
Siste morgenen hadde vi en “walking-safari” med en av få gjenværende bushmenn som lærte oss alt fra å lese dyrespor til hvilke planter som hjalp mot hvilke plager.
Vi avsluttet oppholdet med å få oppleve en skikkelig slosskamp mellom 2 rivaliserende flodhester. Det endte med så mye bilder at jeg nesten gruer meg til å begynne å velge vekk…

Over og ut, nå bærer det over til 6 dager på Zanzibar (hvor jeg forhåpentligvis kommer online og får postet det jeg har skrevet)